Pleie av hud og negler samt sårpleie

Repolar Pharmaceuticals Oy er en finsk familiebedrift som utvikler, fremstiller og markedsfører pleieprodukter for mennesker og dyr basert på harpiks fra skogsgran (Picea abies) og virkestoffene i denne. Produktutviklingsteamet vårt består av flere leger, samt andre spesialister innen kjemi, teknologi og farmasi.

Innsamling av harpiks gjøres for hånd i det nordlige Lappland, alltid med respekt for naturen. Kvaen renses og bearbeides uten varmebehandling. Slik får man bevart alle aktive komponenter i harpiksen, og sluttproduktene får ingen karsinogene (kreftfremkallende) egenskaper.

Alle produktene utviklet og produsert av Repolar er basert på omfattende vitenskapelige undersøkelser og klinisk erfaring. Bedriftens kvalitetsstyringssystem er sertifisert i henhold til ISO-standard 13485:2016. Alle ferdige produktpartier blir testet før de frigjøres for distribuering.

Abilar® 10% salve og Abicin® 30% neglebehandling inneholder henholdsvis 10 og 30 % kaldpresset råkvae.

AbiCare® Acne, Resolain® Scalp Tonic og alle dyreproduktene i Ani-serien er på sin side basert på ikke-klebrige harpiksløsninger som er utviklet med Repolars nye teknologi.

Repolar Pharmaceuticals OY verdsetter og støtter finsk arbeid og økonomi. Alle produktene bærer Nøkkelflagg-merket, som betyr at de er produsert i Finland.

 

Neglesopp

Neglesopp (negleringorm, onykomykose, tinea unguium) er en sykdom i keratinlaget i huden under negleplaten som forekommer hos omtrent 8-11 % av den voksne befolkningen i Finland. Risikoen for neglesopp øker med alderen. Den mest typiske neglesopp-pasienten er en middelaldrende eller eldre mann. Sykdommen forekommer sjeldent hos barn.

Neglesopp kan være krevende å behandle. Som regel oppstår infeksjonen under tåneglene, men sykdommen kan også forekomme på fingrene. Ubehandlet neglesopp gjør neglen fortykket, misfarget og sprø. Etterhvert kan den affiserte delen av neglen sprekke opp og løsne fra underlaget. Selv om negleforandringen i hovedsak er av kosmetisk art, kan neglesopp også fungere som en infeksjonsport for bakterier som forårsaker rosen (erysipelas) og cellulitt.

Over 90 % av soppinfeksjonene i hud og negler hos mennesker forårsakes av dermatofytter, dvs. sekksporesopp eller ringormsopp. Andre sykdommer som kan likne neglesopp er neglepsoriasis og aldring, samt negleforandringer grunnet svekket blodsirkulasjon i bena.

Neglesoppinfeksjon forårsakes nesten alltid av dermatofytt

I vestlige land er de fleste infeksjoner med neglesopp forårsaket av dermatofytter i Trichophyton-, Microsporum- og Epidermophyton-familiene, dvs. ringormsoppene. De vanligste typene er Trichophyton rubrum, Trichophyton mentagrophytes og Trichophyton tonsurans. Soppen trives i fuktig miljø, og svømmehaller og offentlige dusj- og garderobeanlegg er derfor typiske steder med risiko for smitte. I tillegg gjør dårlig fothygiene at man blir mer utsatt for smitte. Andre mulige sykdomsutløsere er mugg og gjær, hvor gjærsoppen Candida albicans er den vanligste.

Klassifisering av neglesoppinfeksjoner

Neglesopp kan deles i fem grupper, avhengig av sykdomsfremkallende organisme og hvor infeksjonen starter. Alle neglesoppinfeksjoner kan til slutt føre til fullstendig ødeleggelse av neglen.

  • Infeksjon som starter ytterst eller på siden av neglen, og som brer seg gradvis innover mot negleroten. Dette er den varianten som forekommer hyppigst.
  • Overfladisk infeksjon som helt eller delvis dekker overflaten av negleplaten. Overfladisk neglesopp forårsakes som oftest av dermatofytten Trichophyton mentagrophytes.
  • Infeksjon som starter fra negleroten. Dette er den mest sjeldne formen for neglesopp. Sykdommen oppstår ofte sekundært til arteriell sirkulasjonssykdom i bena, diabetes eller svekket immunforsvar på grunn av f.eks. immundempende medisiner eller annen sykdom. Neglesopp som starter i negleroten gjør neglen tykkere og sprøere og vil til slutt ødelegge neglen fullstendig.
  • Infeksjon på innsiden av negleplaten er en forholdsvis sjelden undertype av neglesopp. I begynnelsen fører den nødvendigvis ikke til at neglen blir tykkere og sprøere, men langvarig infeksjon på innsiden av negleplaten fører ofte til dystrofi, dvs. atrofi av neglen.
  • Infeksjon med gjærsoppen Candida albicans oppstår som regel sekundært til kronisk neglerotbetennelse eller kronisk gjærsoppinfeksjon mellom tærne. Gjentatt fuktig miljø mellom tær eller mye bruk av gummihansker eller -støvler gir økt risiko for gjærsoppinfeksjon.

Diagnose

Selv om diagnosen ofte kan stilles på grunnlag av kliniske symptomer, er det anbefalt å bekrefte infeksjonen ved prøvetagning og dyrkning. Prøven tas i grenseområdet mellom den friske og den syke delen av neglen. Noen ganger kan det være vanskelig å få en teknisk vellykket prøve, og falskt negativt svar er forholdsvis vanlig. Det skal gå minst 6 uker mellom siste behandlingsdag og ny prøve etter fullført lokalbehandling. Tilsvarende skal det gå 6 måneder mellom avsluttet behandling og prøvetakning etter systemisk behandling.

Krevende å behandle

Neglesopp forsvinner ikke uten behandling, og selv med effektiv medisin vil man kun bli helt kvitt infeksjonen i omtrent 50 % av tilfellene der tåneglene er affisert. Infeksjoner under fingerneglene vil som regel bli helt bra med behandling. Behandlingslengde varierer fra tre måneder inntil to år. Den beste behandlingsresponsen oppnås dersom man starter behandlingen umiddelbart etter at smitten oppdages.
Neglesopp kan enten behandles med lokalbehandling eller ved inntak av tabletter. Den generelle oppfatningen er at lokalbehandling alene kun er effektivt ved soppinfeksjon ytterst på neglen og dersom behandling startes umiddelbart etter at symptomene oppdages. Bruk av kun lokalbehandling på helt dystrofiske negler frarådes. Fornyelsen av en stortånegl kan hos eldre pasienter ta opp til to år. Lengden på behandlingen tilsvarer likevel ikke direkte veksthastigheten på neglen. Det viktigste er å få tilstrekkelig med effektiv, langtidsvirkende substans med antifungal effekt under den affiserte neglen. Det endelige resultatet blir synlig først flere måneder etter at behandlingen er avsluttet. Behandling av tykke og dystrofiske negler med ureaoppløsning forbedrer behandlingsresultatet.
Abicin 30% resin lacquer

 

 

Close

Irritert hodebunn og flass

Vanlige årsaker til irritert hodebunn er tørr hud, flass, atopisk eller seboreisk eksem og psoriasis. De tre sistnevnte tilstandene krever som regel undersøkelse og behandling av hudlege. Ofte er årsaken til problemet en kombinasjon av flere forskjellige faktorer, som overvekst av gjærsopp, stress, gener, kosthold, visse sykdommer eller enkelte medisiner. Symptomene blir ofte verre i kald og tørr luft. Flass som løsner i store flak kommer vanligvis av ubalanse i den normale veksten av mikrober i hodebunnen. Denne ubalansen gir irritasjon, som igjen forårsaker kløe, rødhet og flass. Overvekst av gjærsoppen Malassezia, som vanligvis lever i huden, er en av de viktigste årsakene til flass. Valg av riktig sjampo, å unngå overdreven bruk av pleieprodukter samt endringer i kosthold eller medisinering hjelper ofte mot flass. Man kan også bruke produkter som bidrar til å opprettholde normal fysiologisk flora og dermed en sunn hodebunn.

Close

Generelt om sårpleie

Heling av vevsskader er en forutsetning for organisk liv: Tilheling av et sår kan virke enkelt, men sett fra celle- og molekylnivå er det en svært komplisert og nøye regulert hendelseskjede. Heling av sår deles i tre faser: betennelsesfasen, granulasjonsfasen og modningsfasen. Under tilhelingen oppstår det et nettverk av bindevev som fyller vevsdefekten som har oppstått. Når såret er leget, tar det omtrent ett år for arrvevet å modne. Sår kan deles opp i akutte, kroniske, overfladiske, dype, urene og rene sår. Som oftest har akutte sår oppstått som følge av et traume, eller påført med forsett i forbindelse med et kirurgisk inngrep. Et overfladisk sår går kun gjennom ett eller flere av hudlagene, mens et dypt sår kan gå gjennom huden, underhudsvevet, muskelmembranen, musklene og helt inn til beinet eller kroppshulrom og forårsake alvorlige skader på indre organer. Typiske urene sår er bittskader, skrubbsår og andre sår som oppstår etter en traumatisk skade. Et sår kontamineres alltid dersom det kommer spytt, sand, jord o.l. i såret. Helt rene sår ses utelukkende i operasjonssalen under sterile forhold.

De typiske symptomene ved akutte sår er smerte og blødning. Førstehjelp består av å stanse blødningen og holde såret rent; slik hindrer man en eventuell kontaminering av såret og reduserer risikoen for sårinfeksjon. Avhengig av skademekanismen kan man enten sy igjen et akutt sår eller la det være åpent. Det er viktig å sørge for oppdatert stivkrampevaksine dersom det er snakk om bittsår eller et svært dypt eller skittent sår. Etter førstehjelpsbehandling er det ekstra viktig å skape optimale sårhelingsforhold. Et urent sår må rengjøres eller ved behov revideres kirurgisk og beskyttes med ren sårforbinding eller bandasje. Under ideelle forhold gror et akutt sår raskt gjennom såkalt primærheling. Dette skjer når sårkantene ligger inntil hverandre, det er tilstrekkelig høy blodsirkulasjon i såret og det ikke oppstår infeksjon. I tilfeller der ovennevnte forutsetninger ikke er tilstede vil såret i stedet gro ved hjelp av sekundærheling, hvor det dannes granulasjonsvev i såroverflaten eller – hulen, som etter hvert binder sårkantene sammen og reduserer såroverflaten gradvis. Typiske sår som gror sekundært er ujevne og skitne sår samt bittsår med høy risiko for sårinfeksjon. Dersom tilhelingen av et akutt sår går sakte eller stanser helt, kan såret bli kronisk. Med kroniske sår mener vi sår som av en eller annen grunn gror sakte. Et kronisk sår kan være åpent i opp til flere år. Det er vanskelig å forutsi hvor godt eller raskt et kronisk sår vil gro, og et sår som allerede har grodd kan også åpne seg igjen. De vanligste kroniske sårene er venøse og arterielle leggsår, trykksår og diabetiske fotsår. Et kronisk sår oppstår ofte som følge av underliggende sykdom. Behandling av underliggende årsak danner dermed hjørnesteinen for pleie av kroniske sår; den viktigste forutsetningen for at såret skal gro er at man behandler sykdommen som forårsaker såret eller den faktoren som holder det åpent. I tillegg til behandling av årsaken, er en riktig og nøye gjennomført lokalbehandling av såret også en viktig forutsetning for at det skal gro. Målet med lokalbehandling er å skape optimale groforhold og -forutsetninger for såret. Med riktig lokalbehandling vil såret gro raskere og det vil være mindre risiko for infeksjon.

Sårinfeksjon

Bortsett fra sår som har oppstått under sterile forhold i en operasjonssal, er alle sår kontaminerte, som vil si at det har kommet bakterier i dem. Likevel forstyrres tilhelingen av såret først når bakteriemengden overstiger 105 stk/ vevsgram. De klassiske symptomene på sårinfeksjon er rødhet, hevelse, varme, smerte og pussdannelse. Den vanligste årsaken til sårinfeksjon er bakterien Staphylococcus aureus. Hos pasienter som er under behandling på sykehus eller pleiehjem, kan mer sjeldne gram-positive bakterier forårsake sårinfeksjoner. Bakterier og sopp som ikke forårsaker infeksjon hos friske mennesker, kan forårsake såkalte opportunistiske infeksjoner hos pasienter med nedsatt immunforsvar. Ved vanskelige sårinfeksjoner eller i spesielle tilfeller kan det være nødvendig med oral eller intravenøs antibiotikabehandling, i tillegg til lokalbehandling av såret. Det er viktig å foreta dyrkningsprøver med resistensbestemmelse før man igangsetter antibiotikabehandling.

Rensing av sår

Dødt eller nekrotisk vev i eller rundt såret gjør at såret gror saktere og øker risikoen for sårinfeksjon. Av den grunn bør man fjerne nekrotisk vev kirurgisk fra et sår som skal gro. Ved mildere tilfeller kan man behandle nekrotisk vev med lokale behandlingsprodukter.

Lokal behandling
I tillegg til å behandle underliggende årsaker, er det svært viktig med effektiv lokalbehandling av såret. Lokalbehandling har ekstra stor betydning for pasienter hvor kirurgi er utelukket på grunn av generell helsetilstand, lav forventet levetid, stor risiko knyttet til operasjon eller ressursmangel. I praksis betyr dette pasienter med dårlig prognose som ofte er på institusjonspleie, hvor det er lite hensiktsmessig med kirurgisk sårrevidering, tyngre plastikkirurgiske inngrep eller kirurgisk rekonstruksjon av blodårer. Likevel må man også behandle akutte og kroniske sår hos disse pasientene på en så effektiv, smertefri og god måte som mulig. I slike tilfeller er lokalbehandling av såret selve grunnlaget for sårpleien. Et godt preparat for lokalbehandling skaper optimale forhold og forutsetninger for at såret skal gro, er sikkert og effektivt, og har vært gjennom bred klinisk testing.

Close